Hjortehviskeren

En depresjon gjorde det umulig for Gøril å være i jobb. Veien tilbake skulle gå via en flokk hjorter og en tålmodig veileder.

Hodet er en finurlig sak. Den kan gjemme ting bakerst og kun hviske om det lenge. Men en dag begynte hodet til trebarnsmoren Gøril Berg (40) å rope om ting som hadde skjedd for lenge siden. Ting som hun knapt husket. Hun ble kastet inn i en depresjon. Hun sluttet å spise og drikke. Hun lå i fosterstilling og kroppen var i konstant panikk. Angsten ble en fysisk knyttneve som holdt henne hardt nede. Det gikk så langt at hun forsøkte å avslutte livet:

– Det var mørkt og trist. Jeg så ingen lys i enden av tunnelen. Det ble for vanskelig å klare seg selv.

Fra å være den som hjalp andre, måtte hun få hjelp selv. Det skulle vise seg å være livreddende hjelp. Gøril ble lagt inn på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) og fikk profesjonell hjelp til å forstå hva som skjedde. Hun hadde posttraumatisk stress fordi hun hadde blitt utsatt for overgrep i barndommen:

– Ting ble bare enda verre da jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å gå tilbake i jobben som hjemmesykepleier. Det var liksom ingen vei tilbake til den personen jeg var før. Det var så tungt, det.

 

Gården som får potensiale til å gro

Gøril ser mot skogen på DalPro gård på Hitra. Hun ringer med bjella og hun rekker ikke ringe lenge før de kommer løpende. Først en så flere. Det kan nesten virke som om flokken er endeløs stor. Dette er altså dyrene som ble redninga for Gøril, en flokk med hjorter:

– Da jeg kom hit til DalPro, kunne jeg ingenting om hverken gårdsdrift eller hjorter. Men Terje Stølan, veilederen min er helt utrolig. Han er en leder som ser deg for den du er og som ser når han kan legge mer ansvar på deg.

Etter ett år ute av arbeidslivet og flere innleggelser fikk Gøril tilbud via NAV om arbeidsrettet rehabilitering på DalPro AS. Gården har over 65 deltakere og 20 ordinært ansatte. De er opptatt av å gjødsle potensiale, enten det er i gartneriet eller i deltakerne på gården. De ser etter nøkkelen til arbeidsglede i alle og de lar folk finne ut av ting på sin måte:

– Jeg vil påstå at DalPro har forandret livet mitt.  For meg er dyr både terapi og medisin, for de har ingen forventninger til deg. Jeg kan ta meg den tiden jeg trenger. Jeg bruker mye tid på å bare snakke med dem.

Det er kanskje derfor de kaller henne Hjortehviskeren. Hun har nemlig et eget lag med dyrene. De snakker med hverandre.

Det er noen av hjortene som utmerker seg, som Gøril har knyttet seg til litt mer enn andre, blant andre Berta. Hun fotfølger Gøril som en hund. Men Gøril vet at når tiden er inne, så skal noen av hjortene bli til mat. DalPro er intet mindre enn Norgesmestre på kjøttprodukter to år på rad og har vunnet gullmedalje for beste biff. Selv verdens fineste Berta skal en dag bli verdens beste middag og det har Gøril et avslappet forhold til:

– Det er naturens gang og jeg synes det er helt greit at de blir mat. Jeg blir jo ekstra stolt fordi det er så høy kvalitet på det vi leverer. Kjøttet blir levert til de fineste restauranter og blir til gode øyeblikk for gode folk.

Kjendiser som tv-kokken Gordon Ramsay lovpriser kjøttet fra DalPro, og har pekt det ut som det beste på markedet. Det er sånt som Gøril og gjengen på DalPro tar til seg. Alle rutiner er der for en grunn. Hjortene og villsauene skal ha et fantastisk liv, gode samtaler med folka på gården og et fritt liv. Det er sånn man får det beste produktet, ved å være human.

Å vinne tryggheten tilbake

Gøril fant sakte, men sikkert tilbake til en trygg hverdag.  Terje lot henne få ta over for mange av hans oppgaver, hun endte til og med opp som fostermor for villsau-lam i sommer. Men så kom beskjeden om at hennes tid på DalPro var over. Hun skulle prøve seg selv:

– I midten av august hadde jeg sluttdato på DalPro. Jeg skulle egentlig ha kommet meg ut i arbeid. Men så var det to som sluttet og jeg fikk muligheten til en varig tilrettelagt plass. Den greip jeg med nebb og klør. Når jeg fikk bekreftet at jeg hadde fått plassen, da kjente jeg at skuldrene senket seg.

 

Alvoret i stemmen hennes bekrefter det. Gøril ser oss rett i øynene og kaller en spade for en spade:

– Å potensielt bare bli gående hjemme, kunne ha blitt fatalt for meg. Om det ikke hadde vært for DalPro og dyrene, så hadde jeg ikke vært her i dag. Det er en alvorlig ting å si, og alle som lytter til Gøril forstår at hun mener det. Gøril vet at hver dag må hun jobbe for å holde seg frisk, det kommer ikke av seg selv. Hun er også helt åpen om at hun kan bli lagt inn igjen på DPS. Åpenhet rundt psykiske lidelser kan være det som redder liv, mener hun:

–  Jeg har valgt å være helt åpen rundt min angst, fordi jeg tror at veien tilbake blir lettere uten å måtte bære skammen i tillegg til sykdommen. Terje og jeg snakker om mye, både hjort, villsau og de dype ting i livet. Her finner jeg en aksept for at alle dager ikke er like bra. Det er det som holder meg frisk, nemlig å bli sett som et menneske. Ikke bare en som skal produsere og skape en sum i regnskapet.

En dag er kanskje Gøril klar for å ta på seg jobb utenfor DalPro. Men foreløpig hvisker hun med hjortene på DalPro for å stoppe brølet i hodet, og de hvisker med henne fordi hun lytter.

 

Artikkelen er hentet fra nettserien: godtjobba , alle bilder og innhold i denne artikkelen kommer derifra.